Lokalbuss 54 Mjøndalen – Hovjordet

Jeg hopper på Lokalbuss 54 og finner setet ved vinduet som ser ut over de grønne åsene. Turen starter med en småpratende konduktør som gir et kort værvarsel og et varmt smil. Bussen er komfortabel, setene er romslige og luften på bakkenivå er frisk og litt duftende av nybrygget kaffe fra et nærliggende hus. Jeg merker raskt at dette er en rute hvor landskapet tar ordtaket i bruk: plutselig gløtter sol og skygge mot hverandre mellom husene.

På holdeplassene står vanlige folk og venter med småbøker og mobiltelefoner som om de venter på en scenisk pause i hverdagen. Jeg hører småprat om vær og bussens ankomsttid, og regex-en for rutetider blir plutselig viktig som en lottogevinst. Personalet i baksetet hilser vennlig når dørene åpner, og jeg kjenner meg litt mindre fremmed i denne småbyen kjent som Brakar-landskapet.

På Hovjordet får jeg en ny utsikt som venter ved hver kurve, og jeg tenker at dette smått hysteriske transportsystemet faktisk binder folk sammen. Noen steder i Norge er man ikke helt vant til at en bussromanse kan være så komfortabel og menneskelig, men her er det nesten som om ruten har sin egen puls.