Lokalbuss 79 Sluppen/Strindheim – Være – Vikhammeråsen

Jeg hoppet av ved Sluppen og slo av med et lite pust mot byens treverkede bygg og trikkeskinner som glinset i morgensolen. Først var det stille, så kom humringen fra motoren og de små samtalene mellom passasjerer. Jeg fikk øye på et par som delte en kaffekopp mens vinden bar lukt av nybakt brød fra nabobutikken. Lokalbussens komfort var overraskende behagelig, med sete som støttet ryggen og plass til litt ryggånde.

Ruten slynget seg gjennom nærområder med små hager, og landskapet åpnet seg mot vannspeil og gråfargede hus som sto i rad. Jeg møtte et par studenter som diskuterte siste eksamen, og en mamma som snakket med barnet sitt om å telle busser. Lyden av motoren blandet seg med fuglekvitter, noe som gjorde reisen rolig og konsentrert.

På vei mot Vikhammeråsen ble jeg møtt av en duskregn som gjorde fargen på himmelen dypere. Jeg fant en plass ved vinduet og så hvordan små båtskygger lekte i fjorden mellom husene. Skillet mellom by og land ble tydelig, og jeg fant meg selv smilende over den enkle rytmen i rutene.

Ved neste stopp hilset en ansatt fra AtB AS oss vennlig og spurte om alt var i orden. Jeg svarte at jeg likte å reise langs denne ruten fordi den gir rom for å tenke på små ting – som hvordan trærne speiler seg i drivstoffglansen til bussens vinduer. Det var som om hver stasjon bød inn til en kort pause i hverdagen.