Lokalbuss 82 Hesttrøa-Brekkåsen

Jeg møtte solen bak fjellrekken mens motoren snudde i buskene langs ruta. Setene var komfortable nok til en kort morgentur, og jeg la merke til den jevne varme i kupeen. Stemningen var rolig, som om hele bygda pustet ut sammen med meg. En eldre dame fortalte om gården sin ved Leira, og vi lo litt sammen over en felles spøk fra bussjåføren.

Under reisen ble jeg møtt av flott landskap som åpnet seg mellom skog og små jordbruk. Jeg hørte fuglelivet blande seg med hjulenes klikk, og jeg kjente en ro som følger med smågastholdet arbejde av hverdagslivet. Passasjerene utvekslet små nikk og hilsener, og jeg følte meg plutselig del av en enkel, men ekte historie.

Ved Brekkåsen ble jeg møtt av en frisk bris som fikk meg til å trekke litt i jakken. Jeg trakasserte det lille støyet fra motoren og lot meg rive med av landskapet som gled forbi. Det var da jeg tenkte på hvor fint det er å la dagene strekke seg som denne bussturen.