Lokalbuss 88

Jeg hopper på og kjenner lukten av nyspent asfalt og litt plast fra setene. Bussen starter med et stedssymbol som minner meg om en historisk kartbok, og jeg ler litt av mitt eget eksistensielle pendlervits. Kulden utenfor er tydelig, men inne er det en myk sittestol og et lite sus av motoren som gir meg trygghet.

Ruten snor seg gjennom småbyens gater, og jeg får flair av lokal identitet; skilt på rekke og rad, en kafé som åpner tidlig, og en gruppe elever som roper god morgen til hverandre. Jeg bytter blikk med en annen passasjer som har samme runde reise som meg, og vi utveksler et snev av humor om trafikkork og kollektiv glede. Kolumbus AS virker å ha tenkt på timingen mer enn på seværdigheter.

På vei utover landskapet åpner det seg små fjellknauser mellom husene, og jeg kjenner lukten av nygrillet brød fra en bakgatekafé som minner meg om barndommens søndagsstunder. Jeg noterer meg at billetter kan kjøpes enkelt via mobilen, og at føreren smiler når han ser oss småbarns-essensielt forundrede ansikter som følger med på landskapet som om det var en film.