Lokalbuss B22 Bekkelaget – Klukhagan

Jeg stormer inn i bussen som om det var en restaurant på løpende bånd, og blir møtt av en sovende sjåfør som plutselig våknet av mine sporadiske humørbølger. Setene er myke, men ikke for myke – akkurat passe for en ettermiddag i trafikken. Jeg prøver å få oversikten, og finner ut at vinduet er det eneste som tilbyr et lite panorama: gatelys som blinker, og en elv som glimter i bakgrunnen som en stjerne på kartet.

På stoppestedet ved skoluverket står en eldre dame og venter på samme rutinen som meg: å rekke bussen som tar henne hjem. Vi utveksler et nikk og en kort melding om været, før hun smetter inn og jeg sikrer meg et sete ved vinduet. Innlandstrafikk’ens servicebilletter er enkle å få tak i, og bittelitt køordning flyter sømløst mellom oss.

Reisen fortsetter gjennom småbygd og åpen mark. Jeg kjenner lukten av vårvåte trær og hører en sporadisk prat mellom passasjerer som deler lokale tips om butikker og kaféer i nærheten av Klukhagan. Bussens små motorlyd følger med som en mjuk rytme i bakgrunnen, og jeg lar meg rive med av landskapets skiftende fargepalett.