Lokalbuss B5 Skysstasjonen – Røyslimoen

Klokken slo tolv, og jeg fant meg en ledig plass ved vinduet. Jeg kjente den myke brisen fra landskapet som åpnet seg utenfor, solstrålene danset på rutedekket og jeg kunne høre den knitrende lyden av veien under bilen som svelget små byer. Jeg møtte et nysgjerrig barn som helt plutselig stilte meg et spørsmål om havet, og jeg svarte at her i Innlandet er naturen stor og rolig.

Mitt møte med bugserte lokale menneskene var varmt og uventet: en eldre dame delte en sang om skogens duft, og før jeg visste ordet av det, var vi alle med på refrengene i stemmen hennes. Innlandstrafikk har en rolig rytme som får tiden til å gli sakte, som om bussen stylter gjennom et levende maleri.

På vei mot Røyslimoen ble landskapet gradvis mer åpent og skarpt; fjellene ruver i bakgrunnen, og små hytter gløder som ildflekker i skymringen. Jeg prater litt med konduktøren om ruteens historie, og han smiler bredt når jeg nevner Innlandet fylkeskommune som bidragsyter til felles ferdeshet.

Jeg lander gradvis i roen av Røyslimoen, hvor lyset faller rett ned i vollen av gress og marker. En siste liten blink av sol gjør at vinduene nesten blir speil av landskapet, og jeg ønsker virkelig å dele denne roen med en venn.