Nattbuss 104 Nattbuss Kolstad/Heimstad

Jeg står ved holdeplassen under en radargrå himmel, og motoren våkner som en rik personlighet. Setene er myke, men ikke for myke, som en påminnelse om at natten kan være komfortabel hvis du tillater det. Jeg følger rutene på GPS-en og hører dempe demping fra byen som trekker seg tilbake. Det lukter av våt asfalt og ny vending av nattluft, og jeg lar meg rive med av det rolig dansende lysbildet utenfor vinduet.

Første stopp viser et lite tidlig morgenliv: en kiosk som kort åpner, en bussjåfør som smiler mot passasjerene, og en annen passasjer som finner en ledig plass som om vi alle deler en hemmelig aften. Interaksjonen med sjåføren blir en liten samtale som gir en trygghet i nattens lange ferd. Vi snakker om værmeldingen og den tause støyen av motorens rytme.

Lydene i bussen skifter som nattens eget rytmeskifte, og landskapet sklir forbi i mørke kurver. Jeg observerer små lysglitter fra gårds-plasser og tretoner i landsbyen, som om hver strekning er en liten novelle. Det er noe beroligende i det monotone suset av motoren.

På et tidspunkt kjenner jeg omgivelsenes stillhet og plasserer meg slik at jeg møter lysrefleksene i vinduet som en slags hilsen. Medpassasjerer deler historier uten å si noe høyt, og stemmen til en ansatte fra AtB AS høres bare når noe må justeres. Dette smått rituale i nattens time gir en uventet trygghet.