Nattbuss 106 Nattbuss Lade/Værestrøa

Det startet med at jeg nådde holdeplassen litt for tidlig og oppdaget at lyset i bussen ikke var på—som om jeg skulle være den første i et nattlig teater. Sjåføren vinket vennlig, og jeg klikket fram telefonen for å sjekke kartet og piffen mellom sorthvitt natt og våkne bygningslys. 106 tok meg stille gjennom industribyen, og landskapet ble til en slags nattskisse mens motoren suset som en løs latekssnurr.

Interaksjonen med medpassasjerene var sporadisk men riktig menneskelig: en snauce av småprat, en nattlig klem av varme i setene, og et plutselig rolig lite lerret av atb AS og holdninger som gjør at man føler seg trygg selv når klokka tuller med døgnrytmen. Bussen stoppet ved en uventet holdeplass, og en eldre dame diskuterte rutetidene som om det var en opera hvor pauser var hellige.

Jeg oppdaget raskt at komforten kommer i bølger: ryggestøtte som gir etter, setestoff som lukter av nattluft og litt fukt som minner meg om siste bad i en sommerterrasse. Det var en slags rolig rytme: snakket mellom sjåfør og passasjerer, sporadiske glimt av månen gjennom vinduet og en underlig, tilfredsstillende stillhet i baksetet.