Nattbuss N12 Kjos haveby – Justvik

Jeg satte meg inn i den mørke bussen og ble møtt av et mjukt blått lys som nesten føltes som en helseterapeutisk terapi etter en lang kveld. Førstemann inn var en ungdom som lurte på om ruten egentlig skulle være stille eller ikke, og jeg svarte med et nikk som var både avtalt og uklart. Seter spisset mot vinduet, og regndråpene trilla som små notater fra natten.

Inne i bussen kunne jeg høre den svake susningen av motoren blandet med \n\tema av samtaler som svermet mellom nattbåter og strekninger. Agder Kollektivtrafikk AS kjørte med en rolig rytme som gjorde at jeg nesten glemte at jeg hadde en dagsorden å fullføre. Landlige lysskygger av landskapet suste forbi, og jeg fant en slags ro i det monotone ding-ding av stoppklokker og skinnede trafikklys utenfor.

Hver stasjon var som et lite blikk mot en annen virkelighet, og jeg ble fortalt at konsentrasjonen i nattlinjen er høyere blant passasjerer som venter alene. Bilen luktet av varmt kaffe og veiskinn, og jeg la merke til hvordan varmeelementene gjorde plass for små prateglade naboer som delte en kilde til nattens fremdrift. Justvik-miljøet blinket forbi som en filmrull, og jeg tenkte på alt som har ventet bak neste sving.