Nattbuss N286

Jeg satte meg ned ved vinduet og så hvordan nattesolen blunket mellom bygningene. Setene var myke nok til å gli litt, og jeg innså at jeg ikke trengte å være fastlåst i en transportetappe. Jeg åpnet boka mi, men snart ble sidene forstyrret av små samtaler og latter fra baksetet. En eldre dame hos meg fortalte om sin tur til familie i landsbyen, og stemmen hennes var som en stille melodi i nattens rytme.

Vinduet ga meg et maleri av landskapet som glitret i månelyset. Jernbaner som vokser ut av fjellanlegg og små lys langs vegen skapte en følelsen av at natten var levende. Jeg møtte en ung gutt som hadde med seg en liten biljardklubb og pyntet latter som spraket mellom setene, og jeg innså hvor forskjellig hver passasjer er i dette felles rommet. Kolumbus AS kjente jeg egentlig bare som en buss-operatør, men nattens nattlige koreografi gjorde dem til en forteller i min reise.

Etter hvert ble busen fylt av lyden av småprat og dørens svakepust, og jeg ble fristet til å lukke øynene. Det var der jeg innså hvor kort en natteventyr kan være når du ikke har noe bestemt å rekke – bare å la natten lede veien, og plutselig trenge inn i en annen bys stille rytme.