Nattbuss N288

Det første jeg legger merke til er at nattbussen har en egen ro som ikke finnes i dagtid, som om motoren hvisker «rolig, rolig». Jeg finner et sete ved vinduet, møterhrs skinnende stoff og en lampe som gir et mykt, varmt lys. Ruteviseren på baksiden flimrer i takt med byens nattelys, og jeg kjenner meg plutselig som en karusellist som tar en spinn i stillhet. En konduktør smiler bredt og sier god natt som om vi er gamle venner på kafé.

Ute romler **landeveier** og små landsbyer glir forbi som små dioramaer. Jeg følger med på lysforurensningen fra vinduet og har plutselig lyst til å male himmelen i nyanser av blått og oransje. Internt er det en rar blanding av lukt av kaffe, varmt te og nypolert vinylseter, som om bussen har sin egen atmosfære. Heldigvis er komforten til stede, og jeg humper ikke rundt som en katt på glatte fliser.

Når vi stopper ved holdeplassen til et lite tettsted, blir det plutselig liv i bussen igjen: en ung student finner riktig bykart appen sin, en eldre reisende finner frem sin notatblokk, og jeg ler litt av manndagen som utspiller seg mellom oss. Kolumbus AS har faktisk suunnit: en nattlig felles erfaring hvor alle er litt mer menneskelige.