Regionbuss 470 (Trondheim) – Orkanger – Kyrks

Jeg stiger på i morgengryet, litt for tidlig til å se byen puste, men se det gjør den likevel når motoren brummer i gang. AtB AS leverer en nøktern, pålitelig rytme som får meg til å føle meg som en del av et veloljet kollektivt maskineri. Bussvinduene klirrer svakt som om de hvisker råd om å være tålmodig, og jeg forlater den litt for tidlig vårgrå stasjonen for å møte landskapet som glir forbi i små, vignettlignende scener.

Ruten slynger seg gjennom skogkledde bakker og små nedlastbare innsjøer som speiler himmelen. Det er noe sarkastisk behagelig ved hvordan landskapet ikke haster, mens interiøret tilbyr en solid komfort: god sitteplass, og en liten lukt av nylimmet buss som minner meg om barndommens skolekjøreturer. Passasjerene utveksler nikk og korte hilsener, og en konduktør smiler skrått og minner meg om at det finnes ordentlig folk bak tallene i rutene.

Jeg står av ved en liten holdeplass i skyggen av en trebarriere, og jeg ler av meg selv for at jeg alltid føler at jeg har tapt tid som skjer igjen. Likevel er det noe beroligende ved rytmen, som om Byen selv trekker pusten sammen med kjøretøyets motor og minner meg om at Regionbuss er mer enn bare transport – det er en liten scene midt i hverdagen.