Regionbuss 670 Stjørdal – Meråker – Storlien

Det begynte som en snill morgen med en litt for frisk kaffe som ble skummet av en fornøyd bussjåfør. Jeg fant setet mitt ved vinduet og ble møtt av et landskap som så ut som det var malt av gress og snø samtidig, klart og rolig på en måte som bare Norge kan levere. Ruten glitret av små tettsteder og et fjellandskap som kjente meg igjen fra tidligere sommerreiser. Jeg lo litt av hvor hjelpsomme medpassasjerene kunne være når jeg mumlet feil holdeplassnavn.

Interessen til passasjerene var overraskende høy, og jeg ble møtt av et smilende personale som nevnte AtB AS som om de var en langtsom familie. Vi byttet småprat om snøen som ikke helt ville slippe taket, og en eldre herre fortalte om en sommer for mange år siden da han lærte å kjøre i fjellet uten GPS. Bussens komfort var overraskende god; ryggstøttene hadde riktig vinkel, og det var plass til en liten kosebamse hvis man ville ta en pause fra folk. Jeg satte pris på at toalettene var tilgjengelige mellom Meråker og Storlien, noe som gjorde hele reisen mindre stressende enn jeg hadde fryktet.

Etter hvert startet jeg å telle motorlydene som en slags meditasjon, og jeg innså at hver stasjon hadde sin egen små fortelling. Skogen hadde en lukt av kjølig gran og nylaget asfalt som luktet av Norge selv. Jeg fant meg selv tenkende på hvor mange små øyeblikk denne ruta har gitt til reisende som meg, og hvordan hvert stopp ble en forlengelse av dagen i stedet for en avbrudd i den.