Regionbuss 705 Sentrum-Glomstua

Det begynte med en sprudlende morgen og en buss som luktet nyvasket plast. Jeg kruppet inn mellom kofferten og en nybrukket regnskog av dokumentmapper, og ble møtt av en sjarmtroll av en bussjåfør som nikket som om han husket meg fra ungdomsskolen. Setene var myke, og jeg oppdaget raskt at jeg hadde funnet min stille oase midt i byens kjas og mas. Regionbussens systematiske skritt og korte pauser gjorde at jeg kunne observere verden uten å holde pusten i gatukjøretøyets hektiske tempo.

Langsommere enn trafikklysets blink, skiftet landskapet fra grå bystein til grønne åkre og små sagbruk som så ut som de hadde blitt tegnet av en trzinsk barnebokillustratør. Jeg byttet blikk med en medpassasjer som hadde med seg en aviskake og lo av at vi begge kjørte gjennom en verden som syntes å ha tatt en retry på naturskjønne bilder. Ombordstemningen var vennlig, selv om vi alle visste at vi var på vei mot rutens ettermiddags-skyer av arbeid og skole.

Medan vi svingte inn mot Glomstua, merket jeg hvordan støynivået ble mindre og hvordan sola begynte å kaste lange skygger mellom husene. Jeg tenkte at det kanskje er i slike øyeblikk man oppdager hva «hjem» egentlig betyr, midt i en buss som kjører gjennom et landskap som nesten ikke trenger en reklame for å være vakkert.