Skolebuss 1920 Skolebusser Asdal og Rykene

På første strekk kjenner jeg lukten av våt jord og nybakst fra en av naboens kjøkkenvindu. Setet er mykt, men litt hardt rundt midjen, noe som passer meg som liker å sitte litt skrått. Jeg kikker ut gjennom vinduet og ser landskapet sakte gli forbi: grå himmel, våte trær og små glimt av elven som snor seg som en sølvtråd. En nabopi leker med et lite puslespill i sekken sin, og stemmen til konduktøren roer hele bussen med en trygg, lav stemme.

Stoppepunkter og bussens rytme: Hver stasjon er som en liten historie, og bilen rygger inn med en skrapende, men vennlig lyd. Jeg kjenner lukten av varmt papir fra aviser i lommevekten til en medelev, og en eldre dame smiler til meg gjennom vinduet som om vi deler en hemmelighet.

Om du trenger å diskutere rute: Vær tidlig ved stoppestedet slik at du kan få en plass ved vinduet og få med deg de små skattene i naturen som ofte glir forbi i full fart mellom Asdal og Rykene.

Jeg minner meg selv om å være snill mot de andre passasjerene, særlig de som har behov for litt ekstra tid ved av- og påstigning. Dette er en skolebusstur, men den føles som en liten morgentur mellom by og land, hvor hver sving avslører et nytt ansikt og en ny historie i landlige omgivelser.