Skolebuss 1972 Vidareg. skulebussar Setesdal

Jeg tråkker inn i den røde bussen og kjenner lukten av nypolert treverk og riktig blanding av støv og kaffe fra morgenpausen utenfor. Seter står tett, men det er varme mellom oss, som om hver plass er reservert for en liten fortelling. Skiltet i frontruta glitrer i morgenlyset, og jeg vet at Setesdal våkner sammen med meg. Jeg følger med på landskapet som glir forbi—fjell, elv og små daler som ser ut til å holde pusten i et øyeblikk.

På holdeplassen ved den gamle møllen møter jeg en nabo med en termos og et smil som sier at dette ikke bare er en ferd men en tradisjon. Vi bytter små historier om vinterveier og sommerkrokusser mens motoren sukker litt før avgang. Konduktøren peker på kartet og viser hvor vi er og hvor vi skal, og stemmen hans gir sikkerhet som en gammel stjerne i natten.

Så snart vi svinger inn mot fjellryggene, blir farten rolig og tiden føles større. Jeg lener meg tilbake og lar lyden av motor og fog som dekker vinduene dra meg inn i et langt, rolig kapittel som jeg ikke helt vil avslutte