Skolebuss 2256 Kvadraturen – Vennesla vgs

På avgangen rara jeg oppdager en liten rytme i bussen: døren lukker seg med et sus, og motoren puster ut en mjuk suslyd. Interiøret er lyst, setene litt slitt, men koselige tepper og små skuffede hyller gir et hjemmekoselig preg. Jeg møter et par andre elever som allerede bytter smil og hilser høflig, noe som gir reisen en litt mindre skolebagatelle og mer en liten kollektivt samvær.

Under turen glir landskapet forbi i en ekko av små gårder og skogkledde bakker. Regndråper maler rutene og jeg kan ane fjellene i det fjerne. Bussen stopper ved tre steder før Vennesla vgs, og hver plass har sin egen historie: en ungdom som deler musikk, en lærer som kontakter kontoret, en far som følger barnet sitt inn og ut av bussen.

På slutten av reisen får jeg et glimt av skolens porter og en vennlig vikar som vinker farvel. Praktiske detaljer som billetter og tidspunkter føles trygge og enkle å følge når man er vant til rutinen.