Skolebuss 59 Erkleiv- Justvik skole

Det hele begynner som en liten ekspedisjon før skolen åpner: jeg snør meg inn i skuldrene mine, kjenner den varme lukten av kaffe fra en nabo som allerede er i fart, og hører motoren starte som en forsiktig trommeslager. Setene er right-now myke, og jeg oppdager raskt at vinduet fungerer bedre som speil enn som vindu. Jeg gynger litt i takt med busshjulets raske vekslinger og føler meg som en ung reisende i et lite, katalogvennlig eventyr.

Underveis blir jeg møtt av små øyer av ler og kommentarer fra medelever: «Husker du den historien om læreren som mistet pennene?» roper en kamerat, og vi ler i kor. Personalet fra Agder Kollektivtrafikk AS står ved stoppene og roper ut ventetider som om de leser værmeldingen for dagen. Landskapet glir forbi som en levende kartbok, med husene som vokser høyere og skogfeltene som lukter av fuktig jord og regn.

En liten pause ved en av holdeplassene gir oss tid til å dele små hemmeligheter og hemmelighetsfulle kart over byens skjulte steder. Jeg blir fascinert av hvordan Agder Kollektivtrafikk AS holder kommunikasjonen tydelig: meldingene på displayet, og folk som lytter til ropene fra sjåføren, gjør hele reisen tryggere og lunere. Vi må vente litt, men det føles som å vente på en kommende overraskelse.

Til slutt kjenner jeg at landskapet åpner seg litt mer; vi passerer grønne enger og små vannspeil som speiler morgenlyset. Jeg kjenner meg litt som en oppdagelsesreisende, og jeg er takknemlig for at bussens rutetider skaper en rytme i hverdagen min. Men så skjer noe plutselig i speilet: en antydning til regn…