Hurtigbåt passasjer 6 Harstad-Bjarkøystedene-Skrolsvik

Jeg sto tidlig opp, pakket med litt kaffe i termos og hjalp til med å stappe støvfritt utstyret i bagasjerommet før jeg gikk om bord. Skipperen vinket til meg fra bryggen, og jeg kjente lukten av sjø og motorolje blandet med furu og rå luft.
Vinduet til salongen knirket litt som om den pustet med, og jeg så fjellene trekke seg sakte nærmere. Det er noe med den korte reisen som får daglige bekymringer til å blåse bort.

På vei utover gled vi mellom småholmer og ense små fiskevær, der Svippers mannskap smilte og hilste på passasjerene. En gammel nabo jeg møtte sist sommer ropte navnet mitt over rommet, og latteren spredte seg i den tette salongen. Jeg ble minnet på at det sosiale kreves like mye drivstoff som motoren.

Halvveis gjennom turen stoppet vi ved Bjarkøystedene, hvor noen passasjerer steg av for å ta bilder av det smått skjeve trehusene og de grønne marker. Hurtigbåtens motor fortsatte å dure, og klokkene ved kai klang smått som om de ønsket å få oss til å bruke en ekstra stund i dette kystlandskapet. Jeg lot tankene vandre og landet plutselig i Skrolsvik som om jeg hadde gått av i en ny plass som ventet på å bli oppdaget.

[Avsluttende kort paragraf – slutt midt i opplevelse]