Lokal bilferje 1033 Jektavik – Nordhuglo – Hodnanes

Da jeg steg om bord, kunne jeg kjenne lukten av salt og gummi. Skjermene blinket med rutetider, mens luften var kjølig og frisk. En eldre mann ved vinduet småpratet om fiskeplasser han husket fra barndommen, og jeg følte meg plutselig nærmere havet enn min vanlige reisevei hjemme.

Fergen skimtet inn mot øyene i det fjerne, og landskapet åpnet seg i lag med små hus og skarpefjord. Jeg møtte en ung jente som hadde med seg en kasse med frukt til markedet, og vi delte en enkel prat om stedet vi begge elsker å utforske. Komforten om bord var enkel men god, seteplassene luftige og rundt oss danset lyden av bølger mot skroget.

På motorrommet blåste en svak dampsky, og jeg tenkte på hvor ofte slike små ferjer holder sammen hele samfunnet. Vi passerte holmer og gresslette som så smått glitret i morgensolen, og jeg ble minnet om hvor viktig disse små rutene er for hverdagen til de som bor her.

Når molen nærmet seg Hodnanes, var jeg allerede halvveis i en stille refleksjon om reisen i seg selv. Jeg kjente takknemlighet for å kunne velge slike små, menneskelige stier mellom øyene, hvor hver avgang er som en liten pause fra hverdagen.