Lokal bilferje 281 Brevik-Sandøya

Jeg møtte opp langs kaien omtrent ti minutter før avgang, og vinden friskt i ansiktet minnet meg på at kystlandet ikke venter. Ravnende Blått hav speilet morgendagens lys, og motoren begynte å rumle som om hele landskapet ventet på at vi skulle sette kurs. Jeg parkerte bilen trygt mellom andre stille kjente ansikter, og passasjerene utvekslet små nikk og hei.

På dekk kunne jeg se hvordan Brevik forsvant i horisonten, mens Sandøya nærmet seg med sine små skotttårn og grønne åser. Luften hadde en salt søthet, og jeg la merke til at folk snakket lavt, nesten som om vi alle delte en hemmelighet om kysten. Bilen stod trygt fast med bremseskinn og høyere tau, og muligheten til å strekke beina ble en overraskende luksus i den korte reisen.

Etter passering av sandøyens holmer stod vi i ro en stund, og vinden bar med seg luktene av tømmer og sjø. Far­te og telemarkskommunens engasjement for lokal kollektivtrafikk ble tydelig i de små tegnene langs ruten: informasjonsbord, vennlige ansikter og en disiplin som gjør reisen trygt for korte og lange stopp.