Lokal bilferje 580

Jeg kom om bord med bilene fortøyd i rekken, og lukten av sjø og gummi blandet seg med lukten av nylagt asfalt. Klokken var tidlig, men havet glødet som om det allerede var klart for eventyr. Jeg satte meg ved vinduet, og de rolige bølgene speilet livet i små båter som krysset forbi. Det var noe rolig over ruten, som om hele strekningen var et lite, nytt kapittel i hverdagen.

Om bord var det praktisk og behagelig; plass til bilen min i kajen, samt seter for de som foretrakk å se landskapet. Personale fra Kolumbus AS var vennlige og effektive, og de svarte tålmodig på spørsmål om neste ankomst og hvor man kunne gå ut for frisk sjøluft. Jeg snakket kort med en nabo på ferja som hadde reist samme rute i årevis, og vi lo av små varder som var plassert som dekorasjon ved spisebordene.

Under reisen observerte jeg måten landskapet skiftet: små hus som glitret i solen, og furukratt som strakk seg mot horisonten. Jeg merket hvor rolig man blir når man lar sjøen gjøre praten, og jeg bestemte meg for å alltid ta bilferjen en stund i stedet for å kjøre rundt hele dagen.