Lokalbuss 105 Tromsø – Øverbygd

Jeg kom meg om bord i morgengry, følelsen av at byen sakte våknet var nesten taktil. Ruten snirklet seg ut av gateløpet og inn i landskap som hadde et stille, gråblått skyer. Langs veien skimtet jeg snødekte toppar og hus som lå tett som perler ved fjorden. Jeg fant et sted ved vinduet og la min kaffekopp i et lite skap, mens motorens jevne summing ga en trygghet.

Interaksjonene med de andre passasjerene var korte, men varme: en eldre dame som delte rutinen sin og en far som fortalte om sin datters første skoletur. Vi byttet små blikk og nikket til hverandre som om vi delte en felles hemmelighet om hvordan det å reise gir tid til å sette livet litt i perspektiv. Sjåføren fra Svipper ga noen vennlige kommentarer om trafikkpåvirkningen og viste en truende avstand til scenarier som kunne oppstå på en snørik vei.

Etter hvert som landskapet åpnet seg, snakket vi mindre, og jeg fant meg selv noterende små detaljer: en sau som sto som en vaktskifte ved veikanten og et lite hus som så ut som det ventet på vår økonomi med glede. Bussen suste videre, og jeg kjente at reisen ble en parentes mellom to hverdager, en mulighet til å tenke uten å måtte gjøre noe annet.