Lokalbuss 11 Samamoa-Sentrum-Ruggevik

Jeg trente meg inn i setene som et lite rytmisk ritual: bussetene kremet av skinn, handleveske og en gammel kakelakk som tydeligvis visste hvor den skulle sitte. Ruten S Samamoa-Sentrum-Ruggevik skimmet forbi som et skisseblokk av hus og sjø, og jeg lo av skilt som lovet «kort ventetid» mens jeg allerede stod i kø for å gå av i sentrum. Svipper (tidligere Troms fylkestrafikk) har virkelig fått humøret til å rulle med bussene sine, nesten som en folkelig teaterforestilling jeg ikke betalte for.

Underveis møtte jeg en eldre dame som hadde med seg en termos kaffe så sterk at den kunne vekke en sovende by. Vi utvekslet småprat om bussrutene, og jeg oppdaget at landskapet utenfor vinduet hadde en egen smådramatikk: bølgete grønne åser, små båter som vinket og en koffert som sto stilig i midten av gulvet som om den var regissør. Jeg husker spesielt hvordan lyskastene fra skolen ved havnen speilet seg i vinduet mellom to stopp.

Jeg prøvde å telle stopplandene inni hodet mitt: Samamoa, Sentrum, noen barn som lekte ved holdeplassen, og plutselig Ruggevik som et kart som åpnet seg i baksetet. Selv om sikkerheten og komforten var god, var det små øyeblikk av komikk: en passasjer som snakket i telefonen som om han var på en radioquiz, og en konduktør som delte små noter av lokal humor.