Lokalbuss 12 Kilbotn – Sentrum – Trastad

Stasjonene lå som små øyer langs fjorden – bussen suste inn i Kilbotn og ga meg tid til å nyte stilheten som følger med fjellene. Jeg hamret notatene mine i det noen passasjerer vinket farvel til båter som speilet havet i vinduene. En eldre herre fortalte om en gammel rutehistorie, og stemmen hans var som en gammel sang midt i byens rytme. Det er disse små samtalene som gjør reisen levende.

Interiøret var enkelt, men rent, og setene kjentes overraskende komfortable på den tørre vinterluften. Jeg møtte en ung student som alltid valgte vindusplassen, og vi diskuterte hvor landskapet endrer seg mellom kyst og skog. Kanskje var det nettopp dette som minner meg på at lokalbuss er som en følgesvenn i hverdagen.

På vei mot Trastad tok jeg meg tid til å observere hvordan landskapet endret seg, fra havets blå nyanser til skogens dype grønt. Jeg fant ut at det å være passasjer handler like mye om å la tankene vandre som om å studere veien foran oss. Bilen hvisket av og til over små støvskyer fra veien, og jeg kunne ikke unngå å smile.