Lokalbuss 245 Kattås – Tanum – Sandvika

Jeg kom snøtung til holdeplassen, men døren åpnet seg med en myk sus, og jeg møtte sniffet av varme og kaffe fra en annen passasjer. På midten av reisen ble setet mitt litt hardt, men jeg satte meg ned, trakk min ryggsekk litt nærmere og lot luktene av vått grusbetong gli forbi. Ruter AS hadde tydelig tenkt på at folk trenger ro før jobb, så jeg slet meg ikke fast i trafikkens rytme, men fant en naturlig stillhet i bevegelsen.

Vi passerte små hus som stod tett inntil veien, så nær at jeg kunne høre stillheten mellom hjulenes løft og nedslag. Håndtakene glänste litt av frost og jeg observerte hvordan landskapet sakte skiftet fra bygningsrød murstein til fargeløs skog. En eldre dame delte et kort smil med meg og pekte mot en toppen av fjellene som stakk opp i horisonten.

Jeg landet i Sandvika med en liten rytme i kroppen og et glimt i øyet, som om bussen hadde vært en forteller som av og til hvisket til meg i kulden. Komforten og rytmen tilpasset seg ikke helt min feiring av dagen, men jeg ble overrasket over hvor enkel reisen kunne være når man følger rutene som Ruter AS har lagt opp.