Lokalbuss 27 Åsane terminal – Haukeland sjukehus

Jeg står i køen ved Åsane terminal og kjenner lukten av nytrukket kaffe fra kiosken ved avgang. Bussens dør åpner, og jeg finner et varmt seterom som gir litt ekstra plass til skulderne mine. Underveis følger jeg med på landskapet som glir forbi: havnen i horisonten, grønne åkre som bølger, og små hus som står som perler langs veien. Det er noe rolig og tristvakkert ved rutens tempo, som om byen puster mellom stoppestedene.

En skoleklasse ler høyt bak meg, og en eldre mann peker ut skjermen som viser tommene til turistene ved Haukeland: «vi er nesten der». Jeg bytter blikk med konduktøren som minner meg om å ha billetten klar, og han nikker med et lite smil som får meg til å slappe litt mer av. Konsentrasjonen i gaten bak vinduene gir meg et inntrykk av at voksne liv også kan være sommerlig og lekent i små øyeblikk.

Ved neste stopp tar toget avskjeden med den samme sjenansen jeg kjenner hver gang jeg lander ved Haukeland. Leilighetene langs fjorden speiler seg i rutene, og jeg får en bølgende tanke om å bli litt lengre i denne byens rytme – kanskje en spasertur gjennom Damsgård og en kopp te når jeg kommer hjem igjen