Lokalbuss 323 Notodden-Nordagutu-Gvarv-Bø

Jeg kom til Notodden stasjon tidlig om morgenen, og vinden hadde fortsatt en liten krusning over vannet ved elvepromenaden. Bussen suste inn med en rolig motorlyd og jeg slo av bilen, grunnet litt regn i luften. Setene var komfortable, og jeg merket hvordan lukten av nybil og litt plast blandet seg med de friske morgenluftene fra vinduene som var halvåpne. Jeg traff en eldre dame som satt ved siden av meg og vi utvekslet litt i håp om å få høre om strømmene i vannet utenfor.g

Ruten tok oss gjennom småbyer og åpne jordbrukslandskap. På Nordagutu stasjon møtte jeg et ungt par som snakket lavt om hageprosjekter de skulle starte i helgen. Lyden av bussens hjul mot asfalt og av og til et sukk fra motoren ga meg en rytme mens jeg skannet landskapet langs vinduet. Ute skinte solen mellom skyer som så ut til å spille gjemsel med fjelltopper i det fjerne.

På Gvarv var temperaturen kjølig og luften luktet av våt jord og nydrivende jordbærfelt. Jeg møtte en nabo som kjørte forbi i en gammel traktor og vinket, noe som ga hele turen et lite nikk av fellesskap. Bussjåføren svarte vennlig på et spørsmål jeg hadde om den neste linjens holdeplass, og det ga meg trygghet midt i det åpne landskapet. Jeg tenkte at dette er hva som gjør lokalbussene spesielle: de tar deg nær folk og landskapene samtidig.

Etter hvert som motoren roet seg inn mot bokstaven av fjellanleggene, kjente jeg meg mer hjemme i lyden av korte stopp og korte samtaler. Jeg la merke til et par barn som delte små snackspapirer og lo lavt, og jeg følte meg litt som en del av en ny liten historie som ikke var min egen. Farte og Telemark fylkeskommune har virkelig lagt til rette for at slike små reiser også blir minner.