Lokalbuss 327 Sævrøy – Mastrevik

Setene luktet litt av regn og lær, men humøret i bussen var høyreist som utsikten over fjordkanten. Jeg fant meg en plass nær vinduet og så smått hvordan morgensolen tegnet gylne striper mellom husene. Jeg snublet inn i en samtale med en eldre dame som viste meg hvor klesstengene i bagasjerommet var, og vi lo av en misforstått knapp.

Bilene gled inn i landskapet som om de hadde invitasjon til landskapets lille teater. Dale etter dal åpnet seg som et kart over hverdagsmagi: små gårder, båter som skimtet vannet, og et skue av skarp blå himmel mellom tretopper. Jeg ble minnet på hvor Skyss gjør hverdagen litt mindre tilfeldig og litt mer mulig.

Til sammen var det interiøret som ga reisen karakter: en litt skranglete men funksjonell skuff av rom mellom setene, en lommelykt av en morgen som kom for tidlig, og et menneskelig småpratspor som snublet seg mellom rutene i digitalt og gammelt. Jeg syntes også det var fascinerende å observere konduktøren som teller passasjerer med en voksen ro, som om han forsøkte å holde tiden i sjakk mellom kollektivtrafikkens små drama.

Jeg noterte billetter og tider i en liten kladdebok: kort, enkelt, litt poetisk. Det er så enkelt å glemme at Skyss også er en slags kulturformidler i nordlige landskap, en garanti for at hver stopp betyr noe.