Lokalbuss 41 Hetlevikåsen – Loddefjord terminal

Jeg hopper på bussen og blir møtt av en bølge av lukt av nytraktet kaffe og vått regn som minner om en norsk sommer – eller i hvert fall et norsk regn som ikke gidder å være privat. Sjåføren gir et nikk og jeg kjenner at konduktør-figuren jeg så i filmscener som barn, nå er en vennlig ansikt som styrer rattet som om han er kaptein på et lite skip gjennom byens små vannpytter. Komforten er overraskende god: setene er faste, men ryggstøtten lar meg tiltale mitt indre museumbesøk.

Lyden av motoren blandes med småprat mellom passasjerer. En tante foran meg forteller om en ny busskur hun har designet i tankene, og jeg ler inni meg mens jeg tenker at det faktisk finnes eksperter i alt som beveger seg. En ung gutt peker ut vinduet og peker på hetlevikåsen som glitrer i regndråper, og jeg følger med i landskapet som om jeg leser en roman i bevegelse.

På Loddefjord-terminalen står jeg opp og kjenner hvordan trafikkens rytme blir til en menneskelig metronom. Kanskje jeg blir møtt av en ny venn eller to ved neste buss—hvem vet? Jeg trekker jakken tettere og følger strømmen ut i lysløypen mellom butikker og busser.