Lokalbuss 42 Stakkevollan-Sentrum-Eidkjosen

Jeg står tidlig på Stakkevollan og kjenner lukten av asfalt og sjokolade fra en nærbutikks automat. Bussen glir inn som en gammel venn, litt fugefarget av morgenlys og regn som nettopp har begynt å falle. Interiøret er enkelt, med plass til å sette noe bakhodet og høre fjern snø som knirker under hjulene. Jeg kjenner komforten i setene og det tause braket av hjul mot veibanen.

Underveis passerer vi små boligfelt og lag av sjø som glimter mellom bygningene. En eldre dame gir meg et nikk og sier at det er fint å vite at noen tar bussen, og vi smiler til hverandre som om vi deler et lite hemmelig sted. Jeg legger merke til kollektivtrafikken som livslinje mellom sentrum og utkanter, og hvordan Svipper har tatt over som operatør med rolig profesjonalitet.

På vei mot Eidkjosen kjenner jeg at landskapet åpner seg litt mer, med fjellformasjoner som trekker seg sammen i det fjerne. Folk roper ut omtrent liggende tider for stopper, og jeg merker hvor charmert rolig det er å være passasjer i Lokalbuss, ikke bare reisende. Jeg får en liten observasjon om samarbeidet mellom fører og passasjerer som skaper en trygghet jeg setter pris på midt i hverdagen.