Lokalbuss 641 Etne-Skånevik

Jeg satte meg bak i bussen, og den rolige motorlyden blandet seg med lukt av nymalt treverk og kaffe fra en termos som en medelev hadde med. Skilt som veksler mellom kyst og landlig landskap ga meg et langsomt skifte i synet. På holdeplassen i Etne møtte jeg et par sommerglade fricasjonister som snakket lavt om veiarbeid, og jeg smilte av småpraten som oppstod mellom stasjonene. Skånevik-pontasens bakteppe viste seg i vinduene: dype fjorder, skyggefulle fjell og lysere gårdsbruk som glimtet mellom grantrærne.

Interiøret var enkelt, men funksjonelt: god plass til beina, og et lite vindu som gjorde at jeg kunne telle hvert samarbeid mellom himmel og vann. En eldre dame delte ut en småprat om været og hvordan bussrutene hadde blitt enklere å følge etter at Skyss tok over. Jeg opplevde en rolig rytme i turen, som om landskapet hadde tid til å fortelle sin historie.

På vei mot Skånevik kjente jeg lukten av hav og skog blandes i et stille ekko mellom motoren og skogens hvisking. Jeg møtte en ung fotograf som prøvde å fange en speiling av fjorden i et lite speil, og vi delte en latter over hvordan naturen alltid er litt mer poetisk enn planleggingen. Det var deilig å slippe unna byens bråk og la rutens tempo bestemme dagen.