Lokalbuss 671 Leirvik-Litlabø-Fitjar

Jeg satte meg bakerst i bussen og lot motorens jevne brumming _synge_ meg inn i dagen. Vinduene glitret av morgenlys, og små båter blinket mellom holmer langs fjorden. Underholdningen kom i form av hyttemørke latter fra to andre passasjerer som delte en runde med nyheter og småprat om dagen som ventet. Dette er en rute som får hjertet til å sakke litt ned og pugger roen inn i kroppen.

På holdeplassen ved Leirvik ble det stille et øyeblikk mens en eldre kvinne sjekket rutetabellen og sagde «Skyss har alltid noe sjarmerende med seg i hver avstigning». Jeg møtte blikket hennes og nikket, som om vi delte en liten hemmelighet om de små reisene som binder byene sammen. Landskapet skiftet fra hav til skog, og jeg kjente lukten av sjø og furu blant de skimrende små husene langs veien.

Når jeg nærmet meg Fitjar, begynte skogene å tette seg og små bakerier dukket opp langs veien. En ung turist ba om retning til en lokal gardsbutikk, og jeg hvisket inn i håpet om å dele en ruteforklaring som kanskje kunne gjøre dagen litt lettere for en fremmed. Skyss-damen i ruteoppslaget vinket fra kontrollrommet og ga meg en kort beskjed om neste stopp, noe som ga meg en ny klassisk følelse av tilhørighet.

Slutt i opplevelsen midt i en pause: Den neste stoppskiltet glødet varmt i solen og jeg tenkte at denne reisen er som en bok der kapitlene veksler mellom rolig natur og små menneskelige møter – og akkurat nå står jeg midt i mellom dem, mens jeg venter på at 航veien videre skal åpne seg.