Lokalbuss 985 Eitrheim – Odda

Jeg klatret om bord i den lysgrå bussen, og den kjente lukten av støv og varmt glass. Setene hadde litt for mye plass mellom radene, men panoramavinduet manet meg til å se på de små trehusene langs elvestrekningen. Folk smallprat og latter blandet seg med lyden av motoren; jeg ble raskt en del av en traveling, lavmælt fortelling. Da vi svingte inn i landskapslinnene, kunne jeg kjenne luften av furu og fuktig jord.

Holdeplassene var enkle, men presise: små skilt og en enkel eller to benkene som sovnet litt mellom stoppene. Sjåføren var rolig og høflig, svarte på spørsmål om tid og avstand, og ga meg et lite nikk når jeg spurte om utsikten mot fjorden. Folk på bussen var varsomt åpne og nysgjerrige, noe som gjorde reisen mer menneskelig enn bare transport.

Etter hvert ble landskapet mer dramatisk; tåka trakk seg langs fjellsiden og skaper et naturlig maleri. Skyss leverte en service som var rolig og tydelig, nesten som en vennlig stemme i baksetet.

Tilbake i setet, noterte jeg lyder og rytmer: spettet av hjul mot grus, en melding fra telefonen, og stemmer som blandet seg med regnet som begynte å kile vinduene. Dette er mer enn transport; det er en liten væren av hjem i en ukjent dal.