Regionbuss R1 Seljord-Bø-Skien

Jeg steg på ved Seljord stasjon, og møtte en buss som luktet av ferskt plast og morgenkaffe. Sjåføren hilste med et bredt smil, og jeg ble raskt en del av det smått absurde universet til landsbyen og fjellet som ser ut som et postkort. Sett fra vinduet virket veien som en snirklete blyant som tegnet en vei gjennom skogen, og jeg var fast bestemt på å la meg rive med.

Undervegs passerte vi idylliske boliger, og jeg kunne høre samtaler på norsk telemarksmål som ga meg følelsen av å være en gjest i en levende teaterforestilling. Det var en liten barnehage som vinket fra en bakke, og jeg lurte på om barna hadde allerede tatt nattvognen hjem eller om de var i ferd med å øve på å telle sauer mellom grå skyer. Komforten i setene var overraskende god for en regional buss, og jeg fant meg selv å justere plasseringen for å få mest mulig sol på nesa.

Etter hvert kom vi til en småby med en kafé som serverte hjemmebakt vaffel og en herlig lukt av nyskåret tjære fra små båter ved elva. Jeg hørte en samtale mellom to reisende om hvor viktig det er å lufte skoene før man tar kjøreturen videre. Butikkene vinket, og jeg måtte nesten stoppe for å nyte et lite øyeblikk av landsbyidyll midt i rushen.

Vi nærmet oss Bø, og noen passasjerer byttet snakk om hvordan Telemark kjennes som et hus fullt av uventede små overraskelser. Sjåføren ga et lite nikk og sa at det alltid er noe nytt på denne strekningen, noe jeg måtte slå meg til ro med som en slags reisefilosofi.

Når jeg står av i Skien, kjenner jeg at Regionbuss R1 har blitt mer enn bare transport; det er en rute som forteller historien om hvordan folk møtes mellom stasjoner, og hvordan landskapet former humøret vårt. Med Farte og Telemark fylkeskommune bak rattet føles reisen trygg, og det gir meg en liten anledning til å smile mellom stoppene.

Neste gang tar jeg turen igjen, kanskje med en bok som venter i vesken og en ny historie om de små hendelsene som gjør hver reise unik.