T-bane 2 Østerås – Ellingsrudåsen

Det startet som en helt vanlig morgen: jeg hopper på plattformen og kjenner lukten av nybrygget kaffe i luften. To stasjoner unna går døren opp, og en eldre herre tilbyr meg plass med et bredt smil. Jeg takker, og ens ærbødighet går rett inn i en liten prat om været og hvorfor trikken alltid er tregere enn en forventning.

Interiøret minner meg om en komfortabel buss i min ungdom, bare enda mer stille og med syv forskjellige nyanser av grått. Jeg lytter til lyden av skilt som knitrer, og lurer på hvor mange holdeplasser jeg faktisk trenger for å telle alle småpratene rundt. En ung kvinne legger fra seg inspirasjonskortene sine og noen fniser høylytt, noe som gjør oss alle litt mer menneskelige.

Stacken av dagens små historier bygger seg opp: en barnefamilie lærer å navigere mellom trygt å stå og å få plass, en jogger kaster et raskt blikk på klokken og på et eller annet vis blir tiden litt lengre. Jeg merker at landskapet skifter utenfor vinduene; villmarka bak Oslofjorden glitrer i morgensolen, og vi nærmer oss dagens første tildekkede lysprisme ved Grorud.