T-bane 4 Vestli – Bergkrystallen

Jeg hadde bestemt meg for å komme meg ut av byen et par timer, og tunge damp av parfyme fra en kaffe som allerede hadde mistet varmen fylte vognens luft. Ruten suste gjennom mørke tunneler og over lysskinnede broer. Jeg slo av mobilen og lyttet til menneskene rundt meg, småprat som visket om kommende helger. Når dørene åpnet ved hver stasjon, strøk jeg kort over kortet mitt og kjente det kjølige metalliske lyset i hvalformen av en metro i bevegelse.

Til landskapet utenfor vinduet skimtet jeg en våt bygd som ble avløst av snøflekker og lyse, kalde gater. Jeg hørte en eldre dame forklare ruten til en nyinnflyttet som var usikker på hva hun skulle gjøre når hun steg av. Ruter AS skapte en rolig rytme i toget, og det var som om vi alle hadde en felles, stille avtale om å ikke forstyrre hverandre.

Når jeg nærmet meg Bergkrystallen, begynte jeg å tenke på hvor utfordrende det kan være å holde seg våken i en stille vogn. Interaksjonene med medpassasjerene ble en liten samtale, en pause fra pusten av motor og skiftende lys. Jeg fant et sete ved vinduet og lot landskapet gli forbi i små sekvenser, som en film som ikke haster.