Tog R71 Meråkerbanen

Avreise var en myk morgen, og jeg landet i setet som om jeg hadde husket å ta med meg hele livet. Jernbanelukt blandet seg med kaffe fra en medpassasjer som snakket om snøen på fjellene i nord. Underveis krøllet sporet seg langs elver og grønne daler, og jeg ble plutselig mestere i å lese landskapet som en bok. SJ Norge leverte en stille profesjonalitet som aldri skriker om seg selv.

Kutter mellom stasjonene ble jeg satt i respekt for små detaljer: døren som låste seg med en liten klikk, en konduktør som hilste med et smil og en rute som tydelig viste at jeg ikke trengte å bekymre meg for å gå glipp av Meråker. Holdplassen ved Storlidalen kom og gikk, og jeg fikk en kort pause til å ta inn den friske fjelluften som sildret inn gjennom vinduet.

Tilbake i vognen ble landskapet en levende malerier av skog og fjell, og jeg fant meg selv stille humre av kontrasten mellom roen utenfor og lyden av skiftende vogner inni. Jeg trakk pusten dypt og tenkte at dette var en reise som satte tempoet lavt, slik at jeg kunne høre vinden svelge mellom vinduene.