Tog R75 Saltenpendelen

Jeg steg ombord i en rolig morgenstund, og lyden av skinnede skinnedører som lukket seg ga meg et lite pust av forventning. Vinduene speilet fjorden, og to små pratete damer ved siden av deltog i en lett latter da loket startet. Jeg fant plassen ved vinduet og trakk teppet tett rundt meg; SJ Norge hadde sørget for at støyen ble dempet, og hele toget virket som en komfortabel soner i seg selv.

Ruten leverte seg i landskapets rytme – skiftende fjell, små byer og havet som glitret mellom isblokker av skyer. Jeg møtte en konduktør som spurte hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle, og samtalen traff på en naturlig måte som om vi hadde møtt hverandre langs en kafé i en liten by. I løpet av kort tid ble jeg venner med en mann som arbeidet i en fiskebåt, og vi utvekslet tips om lokale matopplevelser.

En liten pause i ruten ga meg tid til å se bort fra kartet og føle togets rytme mot repetisjon av kroker og landskap. Jeg snakket kort med en tidligere kollega som også er fan av togkulturen, og vi delte historier om lange togkrasj fra fortiden – nå mer som minner enn mather.